tirsdag 7. mars 2017

Ramona, un sabor de conejo

Cuando éramos pequénas, mi hermana y yo teníamos dos conejos. Los conejos de campo o "los conejos de carne" en noruega. Saborea la frase!
Hoy hay pocos niños y aldultos en Noruega que conocen la frase, "conejo de carne" o carne de conejo en español. Sólo la gente del sur de Europa la conoce.
No soy del sur de Europa, ni del campo, pero mi hermana y yo tuvimos conejos en jaulas en el jardin.
Cómo nos llegaron los conejos?

Pues, el padre de mi amiga trabajaba en la cría de conejos y zorros. Siempre tenían muchos conejitos. Un dia mi amiga me dio un conejo. Una hembra. Fui a casa andando con mi nuevo conejo en el bolsillo. Cuando llegué a casa, me encerré en el baño. No abri la puerta hasta que mi padre me dejó tener el conejo. Estuve en el baño varias horas.
Recuerdo cómo mi papá gritó , me pidió y me rogó que abriera la puerta!
Recuerdo cómo le susurré a mi mamá a través del ojo de la cerradura. Le describí cómo era muy bonita con pelo suave , de color marrón grisáceo y los ojos negros. Como era buena hija de pastor de la inglesia, el conejito fue bautizado en el baño esa tarde. Dios sabe de dónde salió el nombre de Ramona. Mamá le dijo que el conejo podría recortar el césped, por lo que papá podría relajarse. Nuestra madre siempre estuvo de acuerdo con sus hijos sobre las cosas de los animales, incluso cuando no la manipulabamos. Ella era una buena aliada. Al final, mi padre cedió. Al dia siguiente, el pastor construyó una jaula de conejos. También construyó una jaula portátil con fondo de malla. Para que la jaula pudiera moverse alredor del jardin. Él esperaba no tocar la cortadora de césped nunca más. En realidad pensaba que el conejo cortaría el césped. 

A Ramona le gustaba casi todo. El Diente de león, las zanahorias, y todo lo que los conejos comen normalmente........ Excepto la hierba..............
Qué pasó una semana después? A alguien se le habia olvidado cerrar la puerta de la jaula. Ramona se habia ido! 

Como todo el mundo sabe, todos los pastores tenían barba en los años setenta, también las pastoras. Papá sonrió en su barba y cantó: "Ramona, ninguna mujer es como tú".

Ramona, te cantan todos al mirar
Ramona, tus lindos ojos verde mar
Tus labios tan rojos
Prometen besos, fuego y pasion
Tu trenza tan negra
Encadeno por siempre mi amor
Ramona, con el romance de un cantar
Ramona, mis ansias tu comprenderas
Jamas podre calmar mi ardeinte frenesi
Ramnoa, sin besos, sin ti

No debería haber cantado! !
Un par de días después, fui a casa de mi amiga otra vez y otra vez un conejito nuevo visitó el asaeo. Papá cedió más rápido esta vez,  la jaula ya estaba construida. 

Mi padre y yo tuvimos este tipo de peleas varias veces en el pasado, y puedo enfatizar que siempre era él quien no llevaba la razón! De todos modos el conejos era albino, la tiza blanca con los ojos rojos, fue bautizado con el nombre de Trine.
Una semana más tarde vino una vecina con la cara muy roja, y agarrando muy fuerte las orejas de Ramona. 
El conejo pródigo habia vivido los días gloriosos de su vida en el huerto de la vecina.

Papá no estaba muy contento, tuvo que pagar una compensación. Me dijo que devolviera a Trine, pero esa no era posible, nos habiamos "unido". Ademas, mi hermana tenía que un conejo tambien, lo contrario era injusto, dijo mamá. 
Anque bautizamos a los conejitos en "el aseo" y eran nuestras mascotas, estabamos dispuestas a cocinarlos a la barbacoa algún día. Mi padre los llamó, "la cena". "Recordareis alimentar a 'la cena' hijas?"

A pesar de este hecho, la vida de los conejos contiuó normalmente. Ropa de muñecas y paseos en el coche de muñecas era la vida de todos los días para los pobres conejos. 
Supongo que cansados de vivir, cuando llegó el fatídico día.

No nos permitieron ver la matanza, a pesar de que nosotras sì queriamos porque era tan emocionante. 
Después estaban puestos allí en la encimera de la cocina. Cálidos y rosas con espasmos. Nos preguntabamos, - quien era quien?
Por suspuesto, yo queria comerme a mi propia mascota, Ramona. Mientras mi hermanita estaba muy enfadada porque no podía tener la piel de su conejo. Queria hacer un manguito para sus manos. 
Cuando le hablo a la gente sobre de este recuerdo de la infancía, muchas personas tienen sentimíentos negativos. Cómo pudíeron los padres hacer pasar a sus hijas por esta terrible experiencia?
Pero no nos destruyeron emocíonalmente, creo!
Creo que nos dieron el enfoque natural de lo que es la vida de los animales y una visión practica sobre la cadena alimentaria, y fuimos criadas para ser personas con los pies en la tierra. El sabor de la vida en el doble sentido.

Tuvimos hámstres, ratones, ratas, acuario de peces, loros, gatos y perros despues, pero no asamos a ninguno a la parrilla!
 







fredag 13. september 2013

#Håndverkerterapi




 En kvinne satt og gråt, trist over livet og tapet og sorgen. 
Så kom malern. 
Han malte det han skulle, og gikk.

Fem minutter senere ringte det igjen på døra. 
Der sto malern. 
"Kunne jeg få en kaffe før jeg går videre til neste oppdrag?"

De drakk kaffen, det var stille, litt pinlig. 
"Hvorfor er du så trist?", spurte malern, 
og fikk historien om livet, om tapet, om sorgen. 

Malern returnerte jevnlig i ukene fremover, 
fikk kaffe med salte tårer. 
Han sparklet, pusset og malte.

Helt til hun var ferdig restaurert, 
og gikk fra restene av livet, 
til resten av sitt liv!




fredag 14. desember 2012

Pepperkakehuset - en julefortelling!

Mor hadde egentlig ønsket seg mange flere barn enn bare oss tre. Slik skulle det ikke gå. Etter nummer tre, sa far stopp. Han bestilte egenhendig time hos en kyndig kirurg, og lot seg beskjære. Men far var ingen urimelig mann, så i stedet for flere barn fikk mor en hund. Et ovnsrør. Hun het Molly.

Min søster og jeg hadde knapt nok enset at vi hadde fått en lillebror, men valpen derimot, var verdens vakreste! Molly var korthåret, sort, med de karakteristiske, brune tegningene som gammeldagse dachser har. Valpen vokste opp og ble verdens vaktbikkje, trodde hun. Og som pølsedyr flest, eide hun ikke magemål. Hun åt alt. Den gneldrende pølsa tok for seg av husholdningen, alt fra våre lørdagsgodter, til hva som enn sto fremme på benk eller bord. Det var litt av et syn når hun hadde glefset i seg noe, og raste åmeaktig på korte ben, med en, eller flere etter seg. Verst var det når fattern bykset brølende etter bikkja. Det hendte hun hadde forspist seg så kraftig, at hun hadde problemer med å gå normalt. Hun vraltet bort til kommodeskuffen sin, som fungerte som hundeseng, veltet seg over på rygg, mens hun rapte tilfreds. Av og til var det så ille at fattern måtte bære henne ut i hagen, for nødvendige gjøremål.

Hjemme hos oss regjerte Likestillingen og far som var, og fremdeles er feminist. De to sto sammen om oppgavene. Slik ble juleforberedelsene unnagjort relativt harmonisk. De bakte julekaker og brygget juleøl. Jeg tror faktisk de vasket litt òg. Jo, jeg kan bestemt huske at det kom opp julegardiner, og ingen av de to hang opp rene gardiner hvis ikke vinduene var vasket først. Sånn var det på syttitallet. Kun annet hvert år ble det syv slag. Da tok nemlig farmor med seg de resterende fire. Hun syntes synd på sønnen som var gift med Likestillingen. Ellers klarte vi oss med tre kakeslag, de tre viktigste. Det var Kakemenn, slike hvite menn og damer. Malepenslene ble ivrig dyppet i konditorfarge når kakene skulle dekoreres. Det var Jødekaker, hvite runde kaker med perlesukker. Lukten av hjortetakksalt rev i nesen. Amoniakk. Så var det selvsagt Pepperkaker.
En advent maste vi barna fælt om et pepperkakehus, men både Likestillingen og far nektet. På den tiden fikk man ikke kjøpt slike Block-Watne-pepperkakehus-byggesett, man måtte lage det sjæl! Det gadd de ikke, i hvertfall ikke med tre barn og en siklende kjøter, sirklende rundt bordet.

Men far, som var en dyktig baker (han bakte brød gjennom hele min oppvekst), ville gjerne overraske sine tre håpefulle. Vi ønsket oss jo så inderlig et pepperkakehus til jul. Natt til julaften da vi var lagt, og Molly stengt inne på badet, ble presten arkitekt. Pepperkakehusarkitekt. Han tegnet, skar deig, stekte vegger og pipe. Med sine tykke tommeltotter, snekret han sammen huset med knekk, melis og non-stop. Ubehandlede gelatinvinduer ble installert. Til slutt sto huset ferdig på en tomt dekket med evig bomullssne.
Han tok to skritt tilbake, beundret byggverket. Klokka var tre på natten, han skulle ha julegudstjenesten julaften. Endelig kunne han gå til sengs. Han sovnet i frydefull forventning, sliten, men tilfreds.

Vi våknet av et brøl, og løp inn i stuen. Like foran de store stuevinduene som vendte ut mot naboen, sto han i all sin prakt, vår høyst elskede, korpulente far, i Adams drakt, med stramt kvelertak rundt Mollys hals. Som en pendel i en klokke som går alt for fort, svingte han ovnsrøret frem og tilbake, mens han brølte med en røst bare en prest kan mane frem: "J E G  D R E P E R  D E N  B I K K J A!". Søsteren min og jeg klemte rundt lillebror, både for å trøste ham og oss selv. Han sugde hardt på smokken. Det nærmest frådet rundt munnen på far, brølingen gikk over til dyp hvesing, "Jeg ska' drepe'a. Jeg dreper'a - jeg dreper'a!".

Tegnet av @Jentefisken


Mor kom styrtende til. Hun hadde rukket å slenge på seg den rosa morgenskåpen, en slik fotsid en, laget av fint boblestoff. "E l s k e d e, slipp hunden! Tenk på barna! Husk det er julaften! Vi skal feire Jesusbarnet, vi skal ikke drepe noen i dag!". Han roet seg, løsnet grepet rundt Molly. Raseriet i ansiktet gikk over til skuffelse. Vi tørket tårene og tittet bort på en tomt dekket med evig bomullssne.

Det ble jul det året også. Med snipp,
men uten smitt, smatt og smule...












mandag 16. juli 2012

En hamster gjør seg best som cartoon!

Hamstere er egentlig fryktelig kjedelige kjæledyr for barn. Når barnet sover, løper det irriterende dyret i hjulet sitt hele natten. Når barnet er våkent, sover skapningen.Voksne som liker hamstere, må være svært spesielle mennesker. Hamstere gjør seg best i en vits, som tegneserie, eller som et barndomsminne!

Illustrator: Kevin Spear


Da vi hadde spist opp de gamle kjæledyra våre, fikk vi hamstere. Min første hamster døde så kort tid etter vi hadde fått den i bur, at jeg har glemt hva den het. Jeg fant dyret tidlig om morgenen da rigor mortis for lengst hadde inntrådt. Jeg bar den lille, stive klumpen inn på sengekanten til min mor, hun sov. - Den vil ikke våkne, mor! Hun vred litt på seg. Jeg la liket pent ved siden av puten hennes, og prikket henne på skulderen. Mooor! Hun glippet med øynene, snuste forundret, lukten av sagflis nådde nesen. Da hun søvndrukken forstod hva som lå ved siden av hodeputen hennes, spratt hun opp. Vi puttet liket i en liten eske, deretter dro vi inn til byen, til dyrebutikken der den var kjøpt. Mor skulle reklamere. - Ja, for det er da ikke vanlig at De selger kjæledyr som dør etter fjorten dager?! Uten nevneverdig lang diskusjon med butikkbetjeningen, ble feilvaren bytten inn med en ny, levende hamster. En kanelfarget, angorahamster. Jeg døpte henne Karoline. Det foregikk ved å dytte henne bort i kulen på drikkeflasken, slik at noen velsignede dråper vætet det lille hodet.

Min søsters hamster hatet henne så intenst at hun ikke turte å ta i udyret uten oppvaskhansker. Prøvde hun uten, beit hamsteren seg fast i en finger, og slapp ikke før mor kom og presset opp kjakene på den. Blodet sprutet, min søster hylte og skrek, det gjorde for så vidt hamsteren også. I flere år gikk min søster med gule oppvaskehansker på, innendørs. Denne barnevonde hamsteren var ikke mye mannevond. Selv om vi egentlig ikke fikk lov å tilrettelegge for hamsterenes hyrdestunder, smøg vi med jevne mellomrom lillebrors hamster inn til damene. Karoline ble aldri drektig, men det gjorde min søsters. Første gang fikk hun åtte små, rosa rekelignende, vesener. Vi var selvsagt storfornøyde med resultatet. Noen timer senere hadde den barnevonde spist opp alle åtte, det var ikke så mye som en snute igjen. Men vi ga oss ikke. Andre gang fikk småttisene leve.


Illustrator: Andrea Zuill

Barn som har kjæledyr, er ikke alltid like påpasselige. Stadig hendte det at en av oss glemte å lukke døren til ett av burene. En natt våknet jeg av en gnagende lyd, jeg skjønte ikke helt hva det var, og dro ubekymret inn i drømmeland igjen. Da jeg våknet på morgenen fant jeg raskt ut hvor lyden kom fra. Karoline hadde laget et fint rede, langt inne i sofaen jeg hadde på rommet mitt. Et hull gapte mot meg, og sofafyllet lå som en haug på utsiden. Småttisene var òg nysgjerrige. De dro på oppdagelsesferd da vi for ente gang hadde glemt døren. Alle hadde forsvunnet, vi kunne ikke finne dem noen steder. Men vår Golden Retriever, Viggo, som var en flittig fyr, fikk fort ferten av dem. Dette var på sommeren og ytterdøra sto som regel åpen. Viggo bjeffet og klynket utenfor jordkjelleren. En slik kjeller med skrå dører som man åpner oppover, til hver sin side. Mor åpnet dørene, - søk Viggo, søk! . Han lot seg ikke be to ganger, men bykset ned i kjelleren. Kort tid etter kom han opp igjen, gikk bort til mor, åpnet kjeften, og ut krabbet et kryp. Slik hentet han alle de små utbryterne, en etter en, alle overlevde. Vi undret oss hvordan alle kunne havne på samme sted, men en fantastisk opplevelse var det.

Senere ble det flere kull. Lillebrors avlshamster var en villig kar. Småkrypa ble levert til dyrebutikken, eller gitt bort til andre barn. Mor og far fikk noen telefoner fra furtne foreldre, etter at vi hadde gitt bort kjæledyr til klassekamerater. Det ble slutt på hamsterkullene da den virile karen endte sine dager, og det med buksene nede! Far trøstet oss med: - Det er ingen grunn til å sørge barn, han døde i sitt lykkeligste øyeblikk!  Fjorten dager etter han kreperte, så nok et kull dagens lys.

Angorahamsteren, Karoline, ble en gammel dame. Hun levde i tre år i motsetning til sin forgjenger, fjortendagershamsteren. En ettermiddag så jeg den gamle kroken slepe seg rundt i buret, halvsidig lammet, hun klarte knapt å løfte hodet. Hun hadde fått hjerneslag. På den tiden tok man ikke en hamster til veterinæren, i hvertfall ikke mine foreldre. - Skal du koke den i hjel? spurte jeg. Jeg visste jo godt hva hun gjorde med syke fisker. Men mor hadde ikke tenkt å koke noe som helst, og grillmat egnet den seg heller ikke til. Mens hun la Karoline i et putevar, forklarte hun alvorlig at aktiv dødshjelp kun foretas på dyr her i riket. Vi gikk ut på gårdsplassen, der svingte hun putevaret og klasket Karoline kraftig mot stentrappen, dyret døde momentant. Vi begravde henne på dyrekirkegården bak i hagen.

tirsdag 22. mai 2012

To fisker og en prest - en annerledes fiskehistorie!

Det var en gang en prest. Han hadde en kone og tre barn. Barna hadde tre gullfisk i en bolle. De tre gullfiskene het Marie, Gunvor og Harald. Disse svømte flittig rundt i bollen sin, fjorten dager om gangen. Du skjønner, hver fjortende dag døde en av fiskene. Første gang fant ett av barna Marie flytende i vannflaten, med buken opp. Det ble tårer og sorg og begravelse i do, mens presten ba en stille bønn om evig liv for resten av fiskebestanden. Amen.

Familien på fem dro til dyrebutikken og en ny lykkelig fisk ble medlem av bollen, igjen var familien fullstendig. Å ha bollefisk er ikke det enkleste man kan ha, ettersom de driver og dør til stadighet, både en og to og tre ganger. Noen ganger måtte prestekona koke i hjel dødssyk fisk om natten, for så å smugle inn en ny gullfisk dagen etter, for så å oppdage at barna oppdaget at det ikke var den samme fisken som svømte rundt, noe de oppdaget hver eneste gang, og dermed var det gråt og gnissel atter en gang. En dag var prestekona så lei fiskedød og gråtende barn at hun gikk ut og kjøpte et ordentlig akvarium. Bollefisken fikk ny bolig. Bestanden økte også. Det var guppy, gullfisk og andre fiskearter i uskjønn harmoni. Guppyene fikk unger, gullfisken mesket seg med yngelen, kampfisken gnog på slørhalene, og barna gråt. Men prestekona ga seg ikke. Hun kjøpte enda et akvarium, mye større enn det forrige, og en hel verden større enn en fiskebolle. Guppyene fikk eget fødeakvarium og alle var glade helt til presten som nå var bitt av fiskedilla, skaffet to nye fine fisker.



To Oscar. To sorte smådjevler, med rød-oransje flammer på flankene, et riktig fyrrig fiskepar. Og de åt. Og de åt alt. Både planter og medborgere, fiskeboller, kjøttkaker og MUK-pølser, forresten, den gangen het det bare pølser. Ved en anledning klarte en av dem å hoppe ut av akvariet etter en lokkende pølsesnabb. Fisken lå sprellende på gulvteppet et øyeblikk, før det eldste barnet fikk stappet den ned i åpningen på akvariet igjen. Mett og glad svømte den rundt med tråder fra det røde gulvteppet festet til finnene. På dette tidspunktet var barna såpass herdet at de hadde sluttet å gråte over fisketap, dessuten var det morsomt å mate fisken med middagsrestene de selv ikke ville ha. Altså slapp prestekona gråt og slikt, men hun var nå mektig lei av å rense akvariet for lever og lungemos.Til slutt fikk presten et ultimatum, henne eller Oscaren. Da gikk han sporenstreks ut i garasjen, hentet spaden, og begynte å grave en grop i hagen. Han grov og grov, hele dagen, helt til gropen var så stor og dyp at den kunne romme menneskekropper. Så gikk han inn til kona og barna sine, og spiste kveldsmat. Et rundt kjøkkenbord samlet familien. Alle lurte fælt på hvorfor han gravde opp hele hagen. Han humret lurt i skjegget og sa; den som lever får se!
Mens prestens familie levde i spenning på andre dagen, plantet presten planter og lempet stein. De trodde aldri han skulle bli ferdig, men til slutt fylte han gropen med vann. En dam kom tilsyne. Det var ikke en hvilken som helst sølepytt, det var en fantastisk, gigantisk fiskedam, med nydelig rullesten langs kanten og vakre vannliljer som fløt på vannflaten. Barna frydet seg, ingen andre barn i nabolaget hadde fiskedam i hagen. Fisken flyttet ut.

Oscarene levde godt i dammen, både vinter og sommer. Presten hegnet om dem, matet dem og pratet med dem hver eneste dag. Men alt kommer til en ende, det gjør også denne fiskehistorien.
En dag måtte familien flytte, fiskene kunne ikke flytte med. Presten, som nå var blitt så knyttet til fiskene, så seg nødt til å kvitte seg med sine sjelevenner. Den sjebnesvangre dagen kom. Kona og barna fikk beskjed om å holde seg inne, han skulle selv være bøddel, alene. Barna som forstod at fisken skulle møte sin skaper, var furtne for at de ikke kunne ha grilla fisk til middag den ettermiddagen. Han ble borte en lang stund. Da det var gjort, gikk han inn til kona og barna sine, og spiste kveldsmat ved det runde kjøkkenbordet. Han var rødøyd. Vi skjønte han hadde grått. Hva presten egentlig gjorde med fisken er den dag i dag en godt bevart hemmelighet. Men kirkegården barna hadde laget for strøkets døde fugler sto ikke urørt.
Snipp, snapp, snute...

mandag 16. april 2012

Ramona, en smak av kanin...

Som barn hadde min søster og jeg to kaniner. Kjøttkaniner. Smak på det ordet. I dag er det få barn, og for så vidt voksne, som kjenner ordet, hvis en ikke er søreuropeer da. Jeg er ikke søreuropeer og ikke har jeg vokst opp på gård, men søsteren min og jeg hadde altså kjøttkaniner i utebur i hagen.

Det hadde seg slik at faren til en klassevenninne drev med kaninoppdrett. De hadde selvsagt et utall antall kaninunger til enhver tid. En dag ga min venninne meg en kaninunge. Jeg trasket fornøyd hjemover med kaninen i lomma. Vel hjemme låste jeg meg inne på do, og nektet å komme ut før far hadde sagt jeg kunne beholde kaninungen. Det ble noen timer på do. Jeg kan huske hvordan far kjefta, brølte og tagg meg om å åpne døren. Jeg kan huske hvordan jeg hvisket til mor gjennom nøkkelhullet. Jeg beskrev for henne hvor søt kaninungen var, med sorte øyne og myk, gråbrun pels. Som den gode prestedatter jeg var, ble kaninen døpt inne på do den ettermiddagen. Gud vet hvor navnet Ramona dukket opp fra. Mor argumenterte med at kaninen kunne trimme plenen, så slapp far. Mor var i grunnen alltid på oss barnas side i dyrespørsmål, selv når vi ikke manipulerte henne. Hun var en god alliert. Til slutt ga fatter'n etter. Neste dag måtte presten bygge kaninbur. Han bygget også et flyttbart bur, med netting i bunnen. Slik kunne han flytte buret rundt på plenen, i håp om aldri å røre gressklipperen igjen. Han trodde faktisk at kaninen skulle "klippe" gresset. Ramona trivdes godt, hun spiste løvetannblader, gulrøtter og alt som kaniner vanligvis spiser, bortsett fra gress. En uke senere skjedde det, "noen" hadde glemt å lukke døra til buret. Ramona var vekk.

"Ei kanin ber" Foto: Eirik Holmøyvik

Som alle vet, hadde alle ordentlige prester på syttitallet skjegg , også de kvinnelige. Fatter'n smilte i skjegget og sang: "Ramona, ingen kvinne er som deg". Det skulle han ikke ha gjort. Noen dager etter hadde jeg besøkt min venninne igjen, og nok en kaninunge måtte innom doen en tur. Han ga seg raskere denne gangen, buret var jo allerede bygget. Min far og jeg har hatt noen slike kamper oppover, jeg må få understreke at det alltid er han som er urimelig! Uansett, kaninen var en albino, kritthvit med røde øyne, den ble døpt Trine. En uke senere kom en nabo med veldig rødt ansikt, og et godt tak rundt Ramonas ører. Den bortkomne kanin hadde vært i naboens grønnsakshage. Far måtte betale erstatning og var ikke særlig blid. Han forsøkte seg på at jeg måtte returnere Trine, men det gikk ikke, vi hadde jo bondet. Dessuten måtte søsteren min også få en, ellers ble det urettferdig, sa mor.

Selv om kaninene våre var høytidlig dodøpt, og på mange måter var våre kjæledyr, forberedte fatter'n oss på at vi en dag skulle grille kaninene. Han kalte de bare middagen: "Har dere husket å mate middagen, barn?". Men på tross av dette, gikk kaninlivet upåvirket hen. Dukkeklær og trilleturer i dukkevogn ble kaninhverdagslige sysler. Mon tro de var riktig mette av oss da den skjebnesvangre dagen kom? Vi fikk ikke lov til å se på slaktingen, selv om vi hadde fryktelig lyst fordi det var så spennende. Etterpå lå de der på kjøkkenbenken. Varme og lyserøde, med etterrykninger. Vi lurte fælt på hvem som var hvem. Jeg ville selvfølgelig gjerne spise min egen kanin, Ramona. Mens min lillesøster var rasende fordi hun ikke kunne få skinnet til muffe. En slik som Marikken hadde på Barne-TV.

Når jeg forteller om dette barndomsminne, får jeg ofte reaksjoner fra voksne; hvor grusomme mine foreldre var som kunne utsette barna sine for slikt. Vi tok ingen skade av det, tror jeg da. Det vi fikk var en jordnær, naturlig tilnærming til dyrelivet, og et praktisk innblikk i næringskjeden. En smakebit i dobbel forstand.

Vi hadde hamstre, mus, rotter, akvariefisk, kanarifugler, papegøye, katter og bikkjer etter dette, men ingen av disse har vi grillet!

Oppskrift på kanin!